Bølgelikningen er lineær, så to løsninger lagt sammen er også en løsning.
Feltene legges sammen, men intensiteten går som feltet i andre, og kvadratet
av en sum har et kryssledd. Kryssleddet lager stripene i Youngs dobbeltspalt,
og mellom to nærliggende frekvenser gir det samme leddet svevninger og
gruppehastighet.
Tostråle-interferens
To felt med samme frekvens og polarisasjon, amplituder E01,E02 og
faser α1,α2 skal summeres til én svingning,
E01cos(α1−ωt)+E02cos(α2−ωt)=E0cos(α−ωt).
Utvid med cos(α−ωt)=cosαcosωt+sinαsinωt.
Leddene med cosωt og leddene med sinωt må stemme hver for seg:
Likningene er komponentene av en vektorsum. Tegn hvert felt som en pil, en fasor,
med lengden E01 eller E02 og vinkelen α1 eller α2.
Den venstre likningen summerer x-komponentene og den høyre
y-komponentene, så E0 og α er lengden og vinkelen til
summepilen. Derfor heter regningen fasoraddisjon.
Kvadrer begge og legg dem sammen. Venstre side blir E02, og kryssleddene
til høyre blir
2E01E02(cosα1cosα2+sinα1sinα2)=2E01E02cos(α2−α1):
E02=E012+E022+2E01E02cos(α2−α1)Fasoraddisjon av to felt med samme frekvens og polarisasjon.
Felt i fase gir E0=E01+E02, og felt i motfase gir
E0=∣E01−E02∣. Deler du likningen for E0sinα på likningen
for E0cosα, får du fasen:
tanα=E01cosα1+E02cosα2E01sinα1+E02sinα2
Intensiteten er proporsjonal med amplituden i andre. Bytt E012 med
I1, E022 med I2 og E01E02 med I1I2, og kall
faseforskjellen α2−α1 for δ:
I=I1+I2+2I1I2cosδTostråle-interferens.
Faseforskjellen kommer fra veiene. En stråle som går den geometriske veien
s i et medium med indeks n, får fasen 2πns/λ, der λ er
vakuumbølgelengden. Med den optiske veiforskjellen Δ=n(s2−s1) er
δ=2πΔ/λ.
For like sterke stråler blir intensiteten 4I0cos2(δ/2): fire ganger
én stråle på toppene, null i bunnene. Er strålene ulike, fylles bunnene delvis
igjen, og kontrasten måles med synligheten
V=(Imax−Imin)/(Imax+Imin)=2I1I2/(I1+I2):
Synlighet som funksjon av intensitetsforholdet mellom strålene.
I2/I1
V
1
1,00
0,5
0,94
0,1
0,57
0,01
0,20
Kontrasten tåler altså en del skjevhet; selv en tidoblet intensitetsforskjell
gir over halv synlighet.
To spalter med senteravstand a belyses koherent, og skjermen står i
avstand L≫a, så strålene fra de to spaltene går nesten parallelt mot
samme punkt. Veiforskjellen mot vinkelen θ er da asinθ, og
faseforskjellen er δ=2πasinθ/λ. Sett den inn i
4I0cos2(δ/2):
I=4I0cos2(λπasinθ)Youngs intensitetsmønster; a er spalteavstanden (senter til senter).
Maksima ligger der asinθ=mλ. Et punkt i høyden y på skjermen
ligger i vinkelen tanθ=y/L, og for små vinkler, y≪L, er
sinθ≈y/L. Maksimum nummer m ligger da ved
ym=mλL/a, og avstanden mellom to naboer er
Δy=aλLStripeavstanden på skjermen i avstand L.
Stripene sitter jevnt: større spalteavstand gir tettere striper, lengre
bølgelengde gir bredere. Skyves en glassplate med tykkelse t og indeks n
foran den ene spalten, erstattes luftveien t av glassveien nt, og den
optiske veilengden i den armen øker med (n−1)t. Mønsteret flytter seg én
stripe for hver bølgelengde ekstra veiforskjell, så det forskyves med
N=λ(n−1)tAntall striper mønsteret forskyves av en glassplate over én spalt.
Mønsteret flytter seg mot spalten med platen. Det sentrale maksimumet ligger
der de optiske veiene fra de to spaltene er like lange. Platen legger
(n−1)t til den optiske veien gjennom sin spalt, så den geometriske veien fra
den spalten må være like mye kortere enn den andre. Veien fra en spalt er kortest på
spaltens egen side av skjermen.
Interaktivt: Youngs interferensmønster
Regneeksempel stripeavstand og glassplate
Spalteavstanden er a=0,25 mm og λ=500 nm. (i) Hvilken
skjermavstand L gir stripeavstand 2 mm? (ii) En glassplate med n=1,52
og t=50 µm legges over den ene spalten. Hvor mange striper forskyves
mønsteret, og hvilken vei?
Vis løsningSkjul løsning
(i) L=λaΔy=500×10−9(0,25×10−3)(2,0×10−3)=1,0 m.
De første stripene ligger noen millimeter fra midten av en skjerm 1 m unna,
så y≪L holder.
(ii) N=λ(n−1)t=500×10−90,52⋅50×10−6=52 striper,
mot spalten med platen.
Svar
L=1,0 m; 52 striper mot spalten med platen
Med δ=2πΔ/λ går du fra veiforskjell til fase og videre
til intensitet. Maksimum krever et helt antall bølgelengder i veiforskjell,
minimum et halvtallig antall, og alt imellom leses av
I=Imaxcos2(δ/2) for like sterke stråler.
Regneeksempel fase og intensitet
To like sterke koherente stråler har veiforskjell Δ=λ/3. Hva
blir intensiteten relativt til maksimum?
Vis løsningSkjul løsning
Faseforskjellen er δ=2π(Δ/λ)=2π/3. For like
amplituder er I/Imax=cos2(δ/2)=cos2(π/3)=1/4.
In an interference experiment of the Young type, the distance between slits
is 0.5 mm, and the wavelength of the light is 600 nm.
To frekvenser: svevninger og gruppehastighet
Legg sammen to like sterke bølger med nesten samme frekvens, og
produktformelen for cosinus deler resultatet i en rask bærebølge og en
langsom omhylling:
Omhyllingen er svevningen. Den har samme verdi overalt der
2k1−k2z−2ω1−ω2t er konstant, så den flytter
seg med farten (ω1−ω2)/(k1−k2), som går mot dω/dk når
frekvensene ligger tett. Bærebølgen flytter seg med
(ω1+ω2)/(k1+k2)≈ω/k, fasehastigheten vp.
Omhyllingens fart er gruppehastigheten, her skrevet med bølgelengden
λ i mediet:
vg=dkdω=vp(1+nλdλdn)Gruppehastighet.
Gruppehastigheten uttrykt ved n(λ)
Med ω=kc/n er dω/dk=vp−(kc/n2)dn/dk. Bølgelengden i mediet
er λ=2π/k, så dn/dk=−(λ/k)dn/dλ. Sett det inn:
vg=vp(1+(λ/n)dn/dλ).
Uten dispersjon er dn/dλ=0, og vg=vp, slik det er i vakuum. I
glass i det synlige avtar n når λ øker. Denne normale
dispersjonen, dn/dλ<0, gjør korreksjonsleddet negativt, så
vg<vp, og omhyllingen går saktere enn bærebølgen. I et dispersivt medium
går energien og informasjonen med vg, og ulike spektralkomponenter i en
puls går ulikt fort, så pulsen smøres ut. Utsmøringen begrenser hvor tett
pulser kan sendes gjennom en optisk fiber.