Tynnlinsealgebra fungerer for én og to linser, men et kamera-objektiv med fem elementer blir fort uoversiktlig. Matrisemetoden skalerer: en paraksial stråle er en vektor, hvert element er en -matrise, og hele systemet er ett matriseprodukt. Etterpå leser du fysikken rett ut av de fire tallene i produktet.
Strålen som vektor
En paraksial stråle i et gitt plan langs aksen er bestemt av to tall: høyden over aksen og vinkelen mot den. Alt et optisk element gjør i paraksial tilnærming, er lineært i og , så virkningen er en matrise:
Noen kilder skriver elementene i stedet for ; det er samme matrise. To operasjoner bygger alt: fri translasjon endrer høyden (), brytning i en flate endrer vinkelen via Snells lov i linearisert form.
Tynnlinsematrisen faller ut av å kjede flate–translasjon–flate og la tykkelsen gå mot null; på veien detter linsemakerformelen ut som biprodukt, en fin kontroll på at metoden stemmer med tynnlinseteorien.
Systemmatrisen
Lyset møter elementene i rekkefølgen 1, 2, 3, men matrisene skrives i motsatt rekkefølge: , siste element lengst til venstre. Det er den vanligste feilen i hele metoden. Etter multiplikasjonen har du to raske kontroller. Determinanten skal være , altså 1 når systemet starter og slutter i samme medium; gjør sjekken i hvert regneeksempel før tolkningen begynner. Og består systemet bare av tynne linser i luft, kan du kontrollere svaret mot tynnlinselikningen brukt linse for linse.
-
Del systemet i elementer
Gå langs aksen og list hvert element lyset møter: translasjon (), tynn linse (), plan eller sfærisk flate ().
-
Skriv elementmatrisene
Slå opp -matrisen for hvert element.
-
Multipliser i motsatt rekkefølge
: det siste elementet lyset møter står lengst til venstre.
-
Kontroller determinanten
i samme medium, ellers . Feil determinant betyr regnefeil.
-
Les av fysikken
Bruk tabellen under: nuller i matrisen er optiske utsagn.
De fire spesialtilfellene
Et null i systemmatrisen er et optisk utsagn, og alle fire tilfellene er meningsfulle:
| Null | Optisk utsagn | Avlesning |
|---|---|---|
| inn- og utplan er konjugerte (objekt og bilde) | , lateral forstørrelse | |
| afokalt (teleskopisk) system: parallelt inn gir parallelt ut | = vinkelforstørrelse | |
| utplanet er bakre brennplan: parallelt inn samles i punkt | høyden ut avhenger bare av vinkelen inn | |
| innplanet er fremre brennplan: punktkilde gir parallelt ut | vinkelen ut avhenger bare av høyden inn |
er selve avbildningskravet: utgangshøyden er uavhengig av inngangsvinkelen, så alle stråler fra samme objektpunkt samles i samme bildepunkt. kjennetegner teleskopet. De to siste sier hvor brennplanene ligger, og det er dem du bruker når systemet ikke er en enkel linse.
Et objekt står cm foran en tynn linse med cm. Bruk matrisemetoden til å finne avstanden fra linsen til bildeplanet.
Vis løsning Skjul løsning
Fra objektplan til bildeplan er systemet translasjon, linse, translasjon: . Multiplikasjonen gir . Bildeplanet krever :
Tynnlinselikningen gir det samme, . Determinanten er 1, som den skal.
Kardinalpunkter: systemet som én linse
Et sammensatt system i luft oppfører seg som én tynn linse, bare ikke målt fra noen fysisk flate. Det finnes to plan, hovedplanene og , slik at tynnlinselikningen gjelder eksakt når måles til og fra . Sammen med brennpunktene og (og nodalpunktene, som i luft faller sammen med hovedpunktene) er de systemets kardinalpunkter. Alt leses ut av systemmatrisen mellom første og siste flate:
En spredelinse cm står 5 cm foran en samlelinse cm. Finn systemmatrisen, effektiv brennvidde og hovedplanene.
Vis løsning Skjul løsning
Med lyset gjennom , translasjon, er :
Kontroll: . Brennvidden er cm. Hovedplanene ligger i cm til høyre for første linse og cm til høyre for den andre. Brennpunktene følger: ligger cm bak siste linse, og ligger cm, altså 6,7 cm til venstre for (foran) første linse, det vanlige reelle fremre brennpunktet.