Geometrisk optikk modellerer lys som rette stråler og hviler på to prinsipper: Fermats prinsipp om stasjonær optisk veilengde og Huygens’ bølgefrontkonstruksjon. Fra dem følger Snells lov, brytning i krumme flater og til slutt tynnlinselikningen.
Avbildningskravet
Et optisk system avbilder punktet i punktet når alle strålene som forlater og går gjennom systemet, samles i . Kravet kan uttrykkes med optisk veilengde: alle veiene fra til må ha samme OPL, så bidragene kommer fram i takt. Flaten som får dette til eksakt for ett punktpar, det kartesiske ovalet, er kjent siden Descartes, men den er upraktisk å slipe og avbilder bare det ene punktparet perfekt.
Utveien er den paraksiale tilnærmingen: for stråler nær aksen settes og . Ved er feilene ennå bare rundt én prosent. Med tilnærmingen samler en sfærisk flate alle stråler nær aksen i samme bildepunkt. Stråler langt fra aksen samles i et annet punkt, og bildet blir uskarpt (sfærisk aberrasjon).
Fermat, Huygens og Snells lov
La lyset gå fra i høyden over en grenseflate til i dybden under den, med vannrett avstand mellom dem, og la strålen treffe flaten i avstanden fra punktet rett under . Brytningsindeksen er over flaten og under. Da er
Hvis OPL er stasjonær, er :
ettersom hver brøk uten er sinus til vinkelen mellom strålen og normalen. Reflekteres strålen til et punkt i høyden over flaten, er felles, og samme regning gir , altså .
Huygens’ konstruksjon gir også Snells lov, fra bølgesiden. Hvert punkt på en bølgefront er kilde til nye kulebølger, og den nye fronten er innhyllingen av dem. La en plan front treffe flaten skrått. Mens den ene kanten av fronten går strekningen fram til flaten, vokser kulebølgen fra kanten som traff først, til radius i det nye mediet. Den nye fronten er tangenten fra det siste treffpunktet til denne kulebølgen. Er avstanden mellom de to treffpunktene, er og , og med er
I et tettere medium er farten lavere, så kulebølgen når kortere på samme tid, , og strålen bøyes mot normalen.
Går lyset fra et tett medium mot et tynnere , finnes en innfallsvinkel der , den kritiske vinkelen . Over den skulle Snells lov gi , så ingen stråle går ut, og alt lyset reflekteres internt (total intern refleksjon).
Fortegn før tall
I oppgaver med linser og flater er feil fortegn vanligere enn feil algebra. Konvensjonen (Pedrotti) er:
- Lys går fra venstre mot høyre, og objektet står til venstre: .
- betyr bilde til høyre for linsen eller flaten (reelt); betyr bilde på objektsiden (virtuelt).
- når krumningssenteret ligger til høyre for flaten.
- for en samlelinse, for en spredelinse.
Start hver oppgave med en skisse som viser hvor objektet står, om linsen samler og hvor bildet bør ligge. Gir regningen noe annet enn skissen, sjekk fortegnene først.
Brytning i én sfærisk flate
En sfærisk grenseflate med krumningsradius skiller medium fra medium . En stråle som treffer flaten i høyden over aksen, treffer den til høyre for toppunktet. Paraksialt er veien fra objektpunktet dit , og veien videre til bildepunktet er . Dermed er
Alle strålene har samme OPL bare når hakeparentesen er null. Setter du den lik null, får du brytningslikningen:
En stråle fra toppen av objektet, i høyden , mot toppunktet møter flaten der normalen ligger langs aksen. Snells lov for små vinkler gir , så den laterale forstørrelsen er
Grensetilfellet er en planflate, og da blir : bildet er virtuelt og ligger på objektsiden, og . Derfor ser et basseng grunnere ut enn det er, mens bunnen ikke ser mindre ut. Sett rett ovenfra, der strålene er paraksiale, med og ser bunnen ut til å ligge på av den virkelige dybden.
Tynnlinsen
En linse av materiale i et medium er to sfæriske flater rett etter hverandre. Bruk brytningslikningen på framflaten: , der er bildeavstanden fra framflaten alene. Dette bildet er objekt for bakflaten, og linsen er tynn, så begge flatene ligger i samme plan, og objektavstanden for bakflaten er . Bakflaten gir . Legg sammen likningene. Leddet faller bort, og
Høyresiden avhenger bare av linsen; kall den . Lar du objektet gå mot uendelig, er og . Parallelt lys samles altså i et punkt i avstanden bak linsen, brennpunktet, og er brennvidden. For en spredelinse er , og parallelt lys spres som om det kom fra et punkt i avstanden foran linsen. Delt på gir likningen Gauss-formen, den du oftest bruker, og linsemakerformelen på én gang:
Mål avstandene fra brennpunktene i stedet for fra linsen, og . Gauss-formen er , og innsatt gir den . Ganger du ut, står på begge sider, og det som blir igjen, er Newtons form:
En stråle fra toppen av objektet gjennom midten av linsen går rett fram, så bildehøyden og objekthøyden forholder seg som avstandene til linsen. Strålen krysser aksen i linsen, så et bilde bak linsen står opp ned, og forstørrelsen får et minustegn:
Fortegnet på avgjør om bildet er reelt eller virtuelt, og fortegnet på om det er invertert () eller opprett (). For én linse med objektet foran () følger det ene av det andre, ettersom : et reelt bilde er invertert, et virtuelt er opprett.
Brytningsstyrken måles i dioptrier når er i meter; briller på +2 dioptrier er en samlelinse med cm.
Reelt bilde
- Strålene møtes fysisk og kan fanges på en skjerm.
- , på utgangssiden av linsen.
- Én linse, objekt foran: invertert, .
- Projektor, kamerasensor, netthinnen.
Virtuelt bilde
- Bare strålenes forlengelser møtes; ingen skjerm kan fange det.
- , på objektsiden.
- Én linse, objekt foran: opprett, .
- Forstørrelsesglass, spredelinse.
For en samlelinse er positiv når og negativ når . Bildet skifter altså fra reelt og invertert til virtuelt og opprett når objektet passerer brennpunktet. En spredelinse har og gir et virtuelt, opprett bilde for alle .
Et stearinlys og en vegg står fast med avstand cm. En samlelinse skyves mellom dem, og skarpt bilde oppstår i to linseposisjoner som ligger cm fra hverandre. Hva er brennvidden?
Vis løsning Skjul løsning
Med fast total avstand er , og tynnlinselikningen gir . Røttene er , og de er hverandres fordi : bytt , og bildet er skarpt igjen. Avstanden mellom de to posisjonene er differansen, , så
Faller de to posisjonene sammen (), er : den korteste avstanden objekt–bilde en samlelinse kan gi, er fire brennvidder.
A candle-light is placed 30 cm to the right of a 5 cm diameter positive lens of focal length 15 cm. Using a screen Paul is attempting to obtain an image of the burning candle.
Linsemakerformelen
Linsemakerformelen gir brennvidden ut fra formen på linsen. En bikonveks linse i luft har og , så er positiv og .
Sett linsen i vann, i stedet for 1. Da blir telleren mindre og nevneren større, så krymper. For er omtrent en firedel av verdien i luft, og brennvidden blir fire ganger så lang.
En tynn linse i luft skal ha cm av et materiale med . En plan-konveks linse har den buede siden mot objektet med cm og flat bakside. Stemmer det?
Vis løsning Skjul løsning
Konveks framside gir cm; flat bakside gir . Innsatt:
så cm. Geometrien stemmer.
Sfærisk speil
En stråle parallelt med aksen i høyden treffer et sfærisk speil med innfallsvinkel mot normalen, som går gjennom krumningssenteret. Den reflekterte strålen danner da vinkelen med aksen og krysser den i avstanden fra speilet. Speilet følger derfor samme avbildningslikning som tynnlinsen, , med brennvidde .
Speilet sender lyset tilbake mot venstre. Et reelt bilde ligger derfor foran speilet, på samme side som objektet, og der er ; et virtuelt bilde bak speilet har . Regelen om at betyr til høyre, gjelder altså bare lys som går gjennom en linse eller en brytende flate.
Flere linser
Systemer bygges ved å kjede: bildet fra første linse er objekt for neste. Står linsene i avstanden , er objektavstanden for den andre linsen . Ligger det første bildet bak den andre linsen (), blir negativ (et virtuelt objekt), og tynnlinselikningen gjelder uendret. Totalforstørrelsen er produktet , med fortegnene i behold, så to inversjoner gir et opprett bilde. Et reelt bilde fra to samlelinser kan altså stå opprett.