Interferens er summen av feltene fra noen få kilder, hver med sin fase.
Diffraksjon er den samme summen over uendelig mange kilder: hvert punkt i
aperturen er en Huygens-kilde, og summen blir et integral. I fjernfeltet har
integralet en enkel løsning, og fra den følger også grensen for hvor små
detaljer et instrument kan skille, fra øyet til romteleskop.
Enkeltspalten
Del en spalt med bredde b i smale strimler dy. Mot retningen θ har
strimmelen i høyden y over midten veien ysinθ kortere enn
strimmelen i midten, altså faseforskjellen kysinθ med
k=2π/λ. Summen av bidragene er
I=I0(βsinβ)2,β=λπbsinθEnkeltspaltmønsteret. Merk konvensjonen: b er spaltbredden, a er spalteavstanden.
Minima ligger der sinβ=0 uten at β=0, altså ved β=mπ,
som er bsinθ=mλ for m=±1,±2,… Det første minimumet på
hver side ligger ved sinθ≈±λ/b, på en skjerm i avstand
L altså λL/b fra sentrum. Sentraltoppen har derfor full bredde
W=2λL/b, dobbelt så bred som sidetoppene, som strekker seg fra ett
minimum til det neste. Trangere spalt eller lengre bølgelengde gir bredere
mønster.
Fjernfeltformelen bruker at veien fra strimmelen i høyden y til skjermen er
lineær i y. Det neste leddet i veien er y2/2L, størst ved kanten, der det
gir fasen kb2/8L. Formelen holder når den fasen er liten mot π over hele
spalten, og kravet blir L≫b2/λ opp til en tallfaktor. Kvotienten
L/(b2/λ) er en rask kontroll på om du er trygt i Fraunhofer-regimet.
Regneeksempel spaltbredde fra mønsteret
En laser med 532 nm belyser en spalt, og på en skjerm 1,5 m unna er
avstanden mellom tredje minimum på hver side 4,8 cm. Finn spaltbredden, og
kontroller fjernfeltet.
Vis løsningSkjul løsning
Tredje minimum ligger x=2,4 cm fra sentrum, så
sinθ≈x/L=0,016. Med m=3 er
b=sinθmλ=0,0163⋅532×10−9≈0,10mm.
Fjernfeltskravet: b2/λ=(1,0×10−4)2/(532×10−9)≈1,9
cm, og L=1,5 m er 80 ganger større. Trygt i fjernfeltet.
Imagine a parallel beam of 546 nm light of width b=0.5 mm propagating a
distance of 10 m across the laboratory.
Dobbeltspalt på nytt, og N spalter
Youngs regning antok uendelig smale spalter. Med reell bredde b gir hver
spalt feltet bsinβ/β fra enkeltspalten. Spalt nummer j ligger
ja høyere opp (a er avstanden mellom spaltene) og får i tillegg
faseforskjellen 2jα med α=πasinθ/λ. For to spalter
er summen bβsinβ(1+e2iα), og
∣1+e2iα∣2=2+2cos2α=4cos2α. Interferensleddet
multipliseres altså med diffraksjonskonvolutten:
I=I0(βsinβ)2cos2α,α=λπasinθDobbeltspalt med konvolutt: interferensstriper under enkeltspaltens omhylling.
Konvolutten kan slukke en interferenstopp. Toppen av orden m ligger ved
sinθ=mλ/a, og konvoluttnullene ved sinθ=pλ/b med
p=±1,±2,… De faller sammen når p=mb/a, så orden m mangler når
mb/a er et helt tall ulik null. Sentralkonvolutten går ut til
sinθ=λ/b, altså til orden m=a/b, og når a/b er et helt tall,
er det nettopp den ordenen som mangler. Under sentralkonvolutten ligger da
ordenene −(a/b−1) til a/b−1, altså 2(a/b)−1 lyse striper. Med a=4b
er det sju striper, og orden 4 mangler. Måler du hvilken orden som mangler,
har du målt forholdet a/b.
Med N spalter er summen en geometrisk rekke,
∑j=0N−1e2ijα=ei(N−1)αsinNα/sinα. Faktoren
ei(N−1)α har absoluttverdi 1, så
I=I0′(βsinβ)2(sinαsinNα)2N spalter: hovedmaksima ved α=mπ, med N−2 sekundærmaksima imellom.
Ved α=mπ går sinNα/sinα mot ±N, så hovedmaksimaene
ligger fortsatt ved asinθ=mλ, nå med høyden N2. Det første
nullpunktet ved siden av ligger der Nα=mNπ±π, altså π/N unna i
α, så bredden krymper som 1/N. Mellom to hovedmaksima ligger N−1
slike nullpunkter og N−2 svake sekundærmaksima. Med N=2 er det ett
nullpunkt og ingen sekundærmaksima, som i cos2α.
Interaktivt: enkelt- og flerspalt-diffraksjon
Intensiteten fra N spalter med bredde b og avstand a (heltrukket), under enkeltspaltkonvolutten (stiplet).
To dimensjoner: rektangel og Airy
For en rektangulær apertur separerer integralet i to retninger, og mønsteret
er produktet av to sinc-kvadrater, ett per kant. For en sirkulær apertur gir
sylindersymmetrien Bessel-funksjoner i stedet:
I=I0(γ2J1(γ))2,γ=λπDsinθAiry-mønsteret fra en sirkulær apertur med diameter D; J1 er førsteordens Bessel-funksjon.
Mønsteret er en lys skive omgitt av svake ringer. Første nullpunkt ligger ved
γ=3,832, altså ved sinθ=3,832λ/(πD)=1,22λ/D.
For små vinkler er Airy-radien da Δθ=1,22λ/D. Uten
faktoren 1,22 er vinkelen λ/D det første minimumet for en spalt med
bredde D.
Kriteriet gjelder alt med en sirkulær apertur. Øyets pupill setter grensen for
hva du kan skjelne, et teleskops hovedspeil for hva det kan skille på
himmelen, og den samme formelen gir divergensen til en laserstråle med
diameter D.
Regneeksempel billyktene
To billykter sitter 1,1 m fra hverandre. Øyets pupill er 5,0 mm og
λ=550 nm. På hvilken avstand kan øyet så vidt skille dem, etter
Rayleigh?
Vis løsningSkjul løsning
Grensen er vinkelen
Δθ=D1,22λ=5,0×10−31,22⋅550×10−9=1,34×10−4
rad.
Lyktene skilles så lenge s/L>Δθ, altså ut til
L=Δθs=1,34×10−41,1≈8km.
I praksis begrenser atmosfæren og netthinnen før diffraksjonen gjør det.
You want to design a telescope that is able to resolve the nearest known
stellar sized black hole Gaia BH1 and its companion star. The star system is
approx. 1500 lightyears away and the companion star orbits at approximately
the same distance as the earth from the sun (1 lightyear ≈9.46×1015 m
and distance sun earth ≈1,496×1011 m)
Use the following assumptions:
atmospheric distortions don’t play a role
the optics are aberration free
the black hole has a bright enough accretion disk to be visible